I ei lita bygd finnes det et stort kunstverk — Stream Nest. Forventningene mine er høye når
jeg nå drar helt fra Oslo for å ta det i skue. Jeg har hørt at det finnes turister som valfarter hit
år etter år for å oppleve det. Nå er det min tur.
Bygda jeg besøker heter Osa og befinner seg i Ulvik kommune innerst inne i
Hardangerfjorden. Høye, vakre fjell slår ring om de 35 menneskene som bor her fast. 

Jeg har sett bilder av Stream Nest da den stod i Hamar under vinter-OL i 1994 og Paralympics
samme år. Den er unik på mange måter: Det er den første skulpturen til kunstneren som
fremdeles består hele tolv år etter oppførelsen. Ingen av hans andre kunstverk har stått mer
enn to-tre år. Det er den eneste skulpturen hans som er akkompagnert med spesialskrevet
musikk. Til historien hører også med at det pågikk en folkeaksjon i Hamar for å bevare
Stream Nest etter OL. Da den ikke førte fram, reddet Osa-mannen Karl Sandøy og Stream
Nest-musikeren kunstverket fra den visse død, og gjenoppreiste skulpturen her på Vestlandet.
Nå er jeg spent på om den vil bevege meg slik den har beveget andre.

 

OL-skulptur som synger på siste verset?

Jeg står på gressplatået på Stream Nest-eiendommen og titter ned på skulpturen. På netthinnen
har jeg også bilder av kunstverket slik det så ut da det stod i Åkersvika på Hamar under
vinter-OL. Skulpturen struttet da friskt og ungdommelig med tømmerstokkene pekende ut i
været, ikke ulikt et pinnsvin. Nå minner redet mer om en ærverdig, gammel dame. Litt sigen,
nedsunket. Den er i forandring og forfall. Jeg speider etter bekreftelse på førsteinntrykket
mitt: Bark som faller av, tømmerstokker som er morkne og brukket. Det har grodd mose på
både stokkene og mursteinene. Gress, geiterams, bringebærbusker og småtrær har slått rot inni
kunstverket og dekker det til. 

Sakte oppdager jeg det, og det er regnet som gjør det. Fuktigheten får tømmerstokkene til å
gløde i varme, brune nyanser. Regndråpene fukter mosen på stokker og murstein slik at den er
dyp grønn. Mursteinene selv er varm terrakottarød. 

Ut fra skulpturen kommer dype, langtrukne og melankolske tubatoner. Musikken veksler
mellom å være majestetisk og mystisk. Fjellene rundt ruver. Fossen durer. Samtidig er det
merkelig stille. Inni meg.

Japaneren som vil fylle tomrommet

Alle kunstverkene han lager er av tømmerstokker og teglstein. Bundet sammen av ståltråd.
Jeg stiller meg spørsmålene: Hvorfor tømmerstokker, og hvorfor teglstein? Flere dager etterpå
forstår jeg at spørsmålene er irrelevante. Jeg blar andektig i en fotobok om kunstnerens
utstillinger, ”The best selection of contempory ceramics in Japan”. Takamasa Kuniyasu
forteller i forordet at i vår moderne tid har alt blitt relativt. Verdiene våre er relative.
Vitenskapen er relativ. Vår gudetro har blitt relativ. Det eneste håndfaste som står igjen er
kroppen, formen. Og det er formen han dyrker, og dyrkelsen fører til at det er størrelsen på
reisverkene som er mest betydningsfullt. Og hva passer da bedre enn å gjøre kunstverkene
digre som trær? Reiret er hele åtte meter høyt på den ene siden. Og så stort må det være når
”gallerirommet” er naturen og fjell som strekker seg 1200 meter opp mot himmelen som
”gallerivegger”  

Slik jeg tolker det jeg leser, så er det en forskjell på livsanskuelsen til kunstneren og meg. Der
jeg ser rom, opplever kunstneren tomrom. Takamasa ønsker å eksperimentere med hvor stor
plass av tomrommet han kan bruke før kunstverket har trengt seg inn i ”rommet”. Grensene
mellom tomrom og rom er lettest å oppdage når japaneren bygger sine skulpturer innendørs.
Jeg titter på bildene fra utstillingen ”Return to Self”. De uroer meg. Tømmerstokkene er
påtrengende. Han har kommet for nær ”rommet”. Jeg får knapt plass i mitt indre rom.

  

Musikeren som ville fylle Stream Nest

Som den første, og foreløpig eneste, har tubaisten Geir Løvold komponert musikk til
Takamasas skaperverk. Hvordan han kom på idéen er ikke lett å gjøre rede for. Kanskje var
det redets runde form som tillater den å romme musikk? Var det at musikeren så et
tomrom i redet, slik skulptøren så et tomrom i
rommet, og som førte til at kunstneren og musikeren fant
hverandre? Geir Løvold fylte Stream Nest med sin musikk kontinuerlig hele døgnet gjennom
høytalere plassert skjult i redet da skulpturen sto på Hamar under OL og Paralympics. Nå
toner den samme musikken her i Osa. 

I CD-coveret til musikken står det skrevet at Løvold oppfatter formen på kunstverket som
harmonisk, men også dramatisk. Han assosierer Stream Nest med en tung, sakte og evig strøm
med stor kraft. Musikken endrer seg med vær og vind. I skarpt og tørt vær virker musikken
lysere enn i tåke og regn. Snø toner ned musikken som en sordin, en musikalsk lyddemper.
Musikken høres forskjellig ut på forskjellige kanter av skulpturen.
I Osa kan musikken gjalle mellom fjellene som ekko. Under mitt opphold er det regn, og
tåken siger fløyelsmyk over fjellkantene. På det mest regntunge blir musikken i mine ører til
en mystisk og vakker tåkelur, som synker og stiger og skaper sinnsro i meg. På mange måter
blir de langsomme tonene både kunstverkets og naturens sjel.

Teglstein

  

Teglsteinene i Stream Nest er fascinerende på minst to måter. For det første er ingen av dem
identiske i farge. Men det mest iøynefallende er måten teglsteinene buer redet som to runde
katedraler og strekker spiralsidene i høye stabler som er tilsynelatende klare for å rase
sammen. Takamasa har hatt en spesiell baktanke med bruken av steinene. For han finnes det
ingen Gud, og dermed heller ingenting som holder verden sammen. Det er derfor han vil at
det skal se ut som om de 23.000 teglsteinene i kunstverket ligger løse. Kunstneren har fått til
illusjonen om manglende feste ved å legge steinene slik at ingen dem på noen som helst måte
ligger i rette vinkler. Teglsteinene stikker nøye beregnet ut i hver sin utradisjonelle retning,
som om de er stablet tilfeldig opp. Selv ser jeg ikke spor av noen av de åtte tonnene med
mørtel kunstneren og hans 30 medhjelpere har brukt til å reise byggverket. 

Kunst, musikk og natur i et grep

 

              Stream Nest griper meg. Skulpturen alene er fullendt.
Musikken alene er fullendt.
Naturen alene er fullendt.
Men til sammen gir kunstverket slik det står som et gedigent musikkanlegg plassert mykt
nede i et søkk blant ruvende fjell og fossefall,
en opplevelse av at alt er noe mer og større enn seg selv. Akkurat her jeg står er det lett å
tenke at vi har en iboende kraft som frigjøres ved andre krefter. 

Samtidig er det åpenbart at skulpturen er underlagt naturkreftene. Den forandrer seg fra år til år
og vil til slutt gå i oppløsning. Skulpturen Stream Nest har overlevd mange flere år enn det
man trodde var mulig. De siste årene på ”overtid” gjør at nåværende fokus ikke bare er på
hvor storslagen turistattraksjonen er, men også på om det er i år det kommer en vinterstorm
eller tungt snøfall som får skulpturen til å rase sammen for godt.
Musikken påvirkes også åpenbart av naturkreftene når spilles ute i det fri i skulpturen, men
spilt alene er den konstant og uforanderlig og vil overleve redet. Fjellene rundt oss virker
evige. Samlet sett gir kunstverket med sin plassering tanker om eget levd liv, det foranderlige,
forgjengelige og fornemmelsen av noe evigvarende.

Rommet og tomrommet 

   

I flere dager og uker virker Stream Nest i meg. Jeg tenker på kunst og musikk som et
universelt språk. Jeg tenker på fargespill, vær og vind.
Men mest av alt er jeg oppslukt av grensen mellom rom og tomrom. Jeg går i Oslos gater og
titter på åpne plasser og smale smug. Jeg forandrer ikke syn: Jeg ser tomme rom, men ikke
tomrom. 

Men noe annet har skjedd med meg. Jeg undret meg først over om Stream Nest var
OL-skulptur i forfall. Jeg har kommet fram til at skulpturen står stødig etter tolv år,
kanskje vakrere enn noensinne. Det er noen av mine holdninger som står for fall. Når jeg nå går inn i
et rom, så har jeg begynt å spørre meg selv hvilken plass jeg skal oppta. Skal jeg ta liten plass
eller stor plass? Skal jeg ta større plass enn det jeg mener er stor plass? Hvem er jeg dersom
jeg nesten fyller hele rommet? Hvor liten kan jeg gjøre meg og fremdeles være synlig, og
hvor stor kan jeg være uten å krenke en annens intimsfære? Våger jeg å trekke til meg større
oppmerksomhet enn jeg hittil har gjort i livet mitt? 

For skulptøren er størrelsen det viktigste ved kunstverket, men Stream Nest er mer enn det.
Stream Nest er kontinuerlig musikk. Musikk døgnet igjennom på Hamar, fra morgen til kveld
i Osa. Musikk som nådde gatene og kveldsdynene til bybeboerne, og som nå kan høres langt
opp i fjellene. Stream Nest utfordrer meg: Hvor mye, hvor kraftig og hvor lenge våger jeg å
bruke røsten min. Hvor stor plass lar jeg stemmen min få? Det går en skjelving gjennom meg.
I løpet av året som kommer vokser jeg. Til våren drar jeg til Osa på nytt
 – større, sterkere og tydeligere.

Ingunn Eriksen

Tilbake